Fikk drømmejobben på Sotra

Av Laila Sandvold Macdonald / Foto: Privat

–Jeg gikk inn på nettsidene til NTNU, og begynte å scrolle nedover listen av helsefag. Siden ordet audiograf begynner med en a, lå det høyt oppe på lista, smiler hun. 

Interessen vokste raskt mens hun leste beskrivelsen av faget. Marthe Stiegler har alltid vært glad i musikk. Hun har sunget i kor, og hun har to års utdanning i musikk og musikkproduksjon fra Sunnhordland folkehøgskole på Halsnøy. Hun lager egen musikk, og har jobbet frivillig som lydtekniker ved Studentersamfunnet i Trondheim. 

–Så jeg kunne mye om lyd før jeg gikk inn i audiografyrket, konstaterer hun. 

Dermed ga hun seg i kast med en treårig bachelorutdanning. Drømmen var å få jobb ved hørselsenteret på Sotra, hvor hun kommer fra, men det trodde hun lå inn i fremtiden. 

–Jeg turte ikke håpe at jeg som nyutdannet ville ha sjans på den ene audiografstillingen de hadde på Sotra.

Mot slutten av studiet begynte hun å legge planer om musikkstudier i Oslo. På den måten ville hun utvikle seg videre som musiker, mens hun fulgte med på jobbmulighetene som audiograf.

–Men før jeg rakk å starte med musikkstudiet, ringte de fra hørselsenteret på Sotra og spurte om jeg kunne tenke meg å jobbe hos dem. Kort tid etter sluttet den faste audiografen deres, og jeg tok over jobben, forteller hun.

Langt mellom teori og praksis

Overgangen fra studier til jobb ble tøff, innrømmer Marthe Stiegler. Etter det hun kaller en hurtigopplæring ble hun kastet ut på dypt vann, som eneste audiograf ved senteret. Totalt er de ca. 20 ansatte ved helsesenteret. Fire jobber på ØNH-avdelingen: En ØNH-lege, en audiograf og to sekretærer.

–Jeg oppdaget fort at hverdagen her var noe helt annet enn teorien vi lærte under studiet.

–Riktignok hadde vi tre praksisperioder i løpet av studiet, men da var vi skjermet. Vi fikk bruke lengre tid på pasientene, og vi slapp å gjøre absolutt alt selv. Og det var alltid noen i nærheten dersom vi hadde spørsmål, sier hun, og fortsetter: 

–Virkeligheten var noe helt annet. Alt måtte skje mye fortere, og det var stadig ting jeg var usikker på. Men her hadde jeg ingen å spørre. Det ble til at jeg stadig ringte til leverandørene, og fikk råd og hjelp der. Jeg måtte lage mine egne systemer, parallelt med at jeg behandlet pasienter. 

–Audiografstudiet burde absolutt inneholde mer om det å arbeide i felt.

Selvtilliten var ikke på topp gjennom denne første tiden. Det var en stor utfordring i seg selv, beskriver hun:

–Det var veldig tøft og stressende. Det var virkelig ikke kjekt der og da, konstaterer hun.

–Men i ettertid ser jeg at det har vært veldig bra for meg. Jeg ble tvunget til å lære på egenhånd. Og nå, etter halvannet år, føler jeg meg veldig trygg i jobben. Selv om jeg er den eneste under 30 her på avdelingen, har jeg det veldig kjekt her. Og gjennom leverandørkursene har jeg dannet et godt nettverk med audiografene i Bergen. De har et veldig godt miljø.

Musikken på sidelinjen

Marthe Stiegler er fortsatt like glad i musikk, men regner med at den delen av livet vil forbli en hobby for all fremtid. Selv om hun har en solid bakgrunn også som musiker.

–Det var gjennom andreåret ved folkehøgskolen at jeg begynte å lage egen musikk, forteller hun, og fortsetter: 

–Jeg lager det man kan kalle elektronisk pop. Rolige låter med tekster som jeg håper kan gi trøst. Jeg har selv ofte funnet trøst i musikken. 

Hun forteller hvordan hun skaper låta på piano, før hun fullfører komposisjonen og arrangementet på pc-en. Før hun gjør innspillingen i eget hjemmestudio eller leid studio. Til nå har hun utgitt ca ti låter, som ligger på alle kjente strømmeplattformer.

–Til å begynne med var jeg opptatt av PR, og av å få mange lyttere til musikken min. Nå betyr ikke det så mye lenger. Nå gjør jeg det mest for min egen del. Det blir lite tid og overskudd til å drive med dette ved siden av jobben, sier hun, og legger til: 

–Musikeryrket er uforutsigbart, så jeg har alltid forholdt meg til at det ville forbli en hobby. 

Har funnet sin plass

Marthe Stiegler er klar på at hun har kommet dit hun vil være.

–Jobben er veldig givende. Jeg ser at både pasienten og de pårørende sliter; også her i behandlingsrommet. De har hatt det veldig vanskelig før de kom hit. Så setter vi inn et høreapparat, og pasienten blir med ett et helt annet menneske. Jeg opplever stadig at både pasienter og pårørende gråter av glede og lettelse over å få hjelp.

Det er altfor lang ventetid for å få time hos henne, synes hun. 

–Men den er kortere hos meg enn ved andre ØNH-klinikker. Det er en viktig fordel. Det gjør at jeg kan følge opp pasientene så ofte og så tett som jeg ønsker. Jeg håper vi får flere audiografstillinger i Norge, slik at folk får hjelp når de trenger det. Så pasientene slipper å stå i behandlingskø. Det er et stort problem i dag.

Les flere artikler